Lang ventetid hos psykolog  

De siste årene har det vært flere medieoppslag der det kommer frem at det er opp mot, og gjerne over et års ventetid for å komme til psykolog eller psykiater. Kapasiteten ved de ulike poliklinikkene innenfor psykisk helsevern i Helse Stavanger er også for lav. I dag kan vi igjen lese i Aftenbladet om at mennesker med moderat til alvorlige psykiske helsevansker som trenger henvisning til psykolog må vente altfor lenge. Pasienter ringer rundt selv for å få time hos spesialist, etter at de har vært hos fastlegen for å få henvisning. Dette er ressurskrevende for alle parter. Fastleger bruker mye tid på å skrive henvisninger. Avtalespesialister bruker mye tid på å lese og eventuelt avvise henvisninger. De som står i kø blir kanskje sykere, eller har allerede har en uutholdelig hverdag. De trenger gjerne bare en dytt for å komme ut i arbeidslivet igjen. Det er en grunn for at de har søkt hjelp. Og det skal de få. Det må formidles håp. Denne julen ble det satt fokus på hvor viktig det er å søke hjelp når man trenger det. Når livet blir for vanskelig å håndtere alene. Samtidig ble det satt søkelys på at det er vanskelig å få den riktige hjelpen når man først har tatt det store steget og bedt om det.  

 

Ressursmangel? 

De som arbeider innen helsevesenet vet at lidelsestrykket er stort hos denne pasientgruppen, og vil gjerne hjelpe. Psykiske helsevansker gir store konsekvenser for den enkelte pasient, for pårørende, og for samfunnet. 

I media ser vi frustrerte helseaktører, og det fokuseres på at flere ressurser vil løse problemet. Men ressursene mangler. Det er fort gjort å trekke den konklusjonen at det er flere ressurser som er løsningen på problemet. Det kan selvfølgelig også være riktig. Likevel vil ikke tilføring av nye ressurser bidrar til et bærekraftig helsevesen i årene framover, som vil preges av nettopp denne problemstillingen; «Flere pasienter. Færre hender». Det vil derfor være verdifullt å se på andre løsninger også. 

 

Hvordan kan vi jobbe sammen om de gode løsningene? 

Kanskje er tiden inne for å sette en strek og si at nå må vi få dette til sammen. Dette er ikke lett i en slik kompleksitet og med en presset arbeidshverdag for alle parter, med ulike systemer, ulikt ansvar og interesser. Kanskje er det nettopp dette som må adresseres. Det må etableres en samarbeidskultur for å dra i samme retning. Dette er utfordrende med ulike perspektiver og interesser, men avgjørende for å kunne gå videre og arbeide konstruktivt og systematisk med samarbeidsstruktur og nye løsninger som digitale løsninger, samhandlingsteknologi, tjenesteinnovasjon, virksomhetsmodeller, og organisatoriske forhold. Mulighetene er mange. En kartlegging av hele forløpet ville kunne synliggjøre forbedringspotensial. Fokuset må bort fra det vi ikke får til, manglende ressurser, manglende kapasitet og forståelse, utnytte mulighetene og rigge systemet for å gjøre det det er meningen at det skal gjøre. Vi kommer fremover til å se at økende helseutgifter fører til at helsetjenesten må bli mer effektiv. Dette er en gylden anledning til å se på nye tilnærmingsmåter for å utnytte ressursene i helsetjenesten effektivt og bærekraftig, ikke bare tilføre nye ressurser.